Fossil energi som kull, olje og gass måles på en annen måte enn sol og vind. For fossil energi teller statistikken fysisk energi-innhold før forbrenning. Vi vet at det er store effektivitetstap, helt opp i 60% når det gjelder å omdanne kull til effektiv strøm i kullkraftverk. For fornybar kraftproduksjon teller statistikken i stedet ferdig produsert elektrisitet.
Hvorfor er ikke dette slått opp større i klimadebatten, og hvorfor blir det ikke nevnt i klimarapportene til de store forskningsmiljøene? Dette må jo ha en enorm betydning, eller skal vi like godt si det er selve nøkkelen når man skal beregne framtidig innsats for et renere klima.
Vi har sett litt nærmere på noen artikler om temaet.  Se blokkene under:

Artikkel i Minerva 10.desember 2019 av Marius Holm, daværende leder i Zero.

«Vi må doble strømforbruket, ikke fordi vi skal sløse, men fordi energiforbruket gradvis må elektrifiseres. Slik overgangen fra oljelamper og dampmaskiner til elektrisitet var motoren i forrige århundres uendelig store fremskritt for menneskeheten, vil også overgangen til elektrisk transport, varme og industri i vårt århundre gi velstand, mobilitet og bedre helse. Men denne gangen har vi hastverk. Klimagassutslippene fra energisystemet bør halveres på ti år og nærme seg null på tretti år.  Det betyr at ikke bare må verdens elektrisitetsproduksjonen mer enn dobles; eksisterende fossil kraftproduksjon må også erstattes av utslippsfri. Det krever en enorm investering, og den må gå raskt, over hele verden».

Slik åpner Holm sin artikkel i Minerva like før jul i 2019. En skulle tro alle er enige i dette, men klarer vi det? Er det noen som har oversikten?  

Holm fortsetter: «Spørsmålet er derfor hvor langt vi er kommet, og om vi har kapital, ressurser og styringsevne nok til å lykkes. Og hvilken rolle kan Norge spille? Vi ligger et hestehode foran de fleste land på veien mot et nær helelektrisk energisystem. Lille, rike Norge kan åpenbart lykkes med våre ressurser. Men hvordan kan vi best bidra til at vi lykkes globalt»?

Det er jo dette som er de store spørsmålene, vil verden klare å lage nok vindmøller, solanlegg og vannkraft, og hvor mye trenger vi av nye anlegg?

Denne viktige artikkelen er skrevet av Julie Wedege og Henrik Sætness, Statskraft og ble publisert helt tilbake til desember 2018 i energiogklima.no. Den har vært kommentert i Twitter og Facebook, men jeg kan ikke se den har blitt kommentert andre steder.
Artikkelen har samme tema som artikkelen over, tellemåten av fossil og fornybar energi.  De sier innledningsvis:
«Når det bygges solenergi så telles sluttbruken i energistatistikken. 1 kWh er 1 kWh. Når kull brennes, så telles 2,5 ganger så mye når betegnelsen som brukes i statistikken er primærenergi».

De to lederne i Statkraft mener det virker overveldene mye av verdens behov for energi som dekkes av fossil energi, mens det virker som lite kommer fra fornybar. Husk dette ble skrevet i 2018 og mye har skjedd siden da.  Nå, i 2020 går utviklingen i en rasende fart.  Men likevel, forholdet er fortsatt veldig asymetrisk og det kan virke helt umulig å kunne fase ut fossilt brensel.
De peker på at det er en stor avstand og en enorm utfordring, men problemet er mindre enn  det fremstilles som. Og så kommer det noe som er viktig, de sier: 

«Dette høres ut som en teknisk forskjell, men har voldsom betydning: Et moderne kullkraftverk har en virkningsgrad på 40 prosent, dette vil altså si at 60 prosent av den latente energien i kullet går tapt i konvertering fra kull til elektrisitet, og en overgang fra kull til fornybar elektrisitet vil i statistikken altså si 60 prosent lavere energibehov uten at det faktiske sluttforbruket av strøm har endret seg. For overgang til elbiler er forskjellen enda større, hele 75 prosent lavere energibehov dersom man går fra bensin/diesel til fornybar elektrisitet som energikilde. Tapet i bruk av fossil energi består av varme som slippes ut til omgivelsene».
Les hele artikkelen på energiogklima.no her. 

Framtiden er fornybar; vann, vind og solkraft. Bilde; e-base.no

Erik Sauar har doktorgrad i termodynamikk fra Institutt for fysisk kjemi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, en Master of Science in Chemical Engineering fra NTH, og en Master of Arts (cand.polit) i antropologi fra Universitetet i Trondheim. Han har mer enn 20 års erfaring fra solenergiindustrien.

Dr. Sauar har omfattende kunnskaper om den globale PV-bransjen og tjener eller har fungert i styret for flere internasjonale PV-institutter og selskaper.